Motorferdsel loven

Motorferdsel loven
Lovdata:
Lov om motorferdsel
i utmark og vassdrag
av 10.juni 1977 nr. 82

(søke om landings tillatelse ? se på slutten av denne artikkelen)

8 Nærmere om reglene for motorfartøy og luftfartøy
8.1 Nærmere om reglene for motorfartøy (motorbåt)
8.1.1 Tillatelse med hjemmel direkte i loven
Motorferdsel, herunder bruk av motorfartøy (motorbåt), er tillatt til formål angitt i lovens § 4 første ledd bokstav a til f, se 6.1 ovenfor.
Etter lovens § 4 tredje ledd er ferdsel med motorfartøy som utgangspunkt tillatt på innsjøer som er 2 kvadratkilometer eller større, på elvestrekninger, og på innsjøer mindre enn 2 kvadratkilometer dersom disse inngår som en del av et farbart vassdrag.
Kommunen kan imidlertid bestemme at ferdsel som nevnt helt eller delvis ikke skal være tillatt.
Bestemmelsen gjelder bare ferdsel med motorfartøy; landing og start med luftfartøy er således ikke tillatt etter lovens § 4 tredje ledd.
På mindre vassdrag, herunder innsjøer som er mindre enn 2 kvadratkilometer og på elvestrekninger som ikke inngår som en del av et farbart vassdrag, gjelder lovens forbud mot motorferdsel. Bruk av motorfartøy på slike vassdrag kan det gis tillatelse til gjennom forskrifter etter lovens § 5 første ledd bokstav b eller ved enkelttillatelse etter lovens § 6.
8.1.2 Kommunens adgang til å gi forskrift, lovens § 4 tredje ledd og § 5 første ledd bokstav b
Etter lovens § 4 tredje ledd kan kommunen ved forskrift bestemme at ferdselen på større innsjøer m.v ikke skal være tillatt. Kommunen kan også begrense ferdselen til deler av en elvestrekning eller innsjø eller bare tillate ferdsel for visse båttyper, båter med begrenset hastighet eller motorstørrelse, til bestemte formål, til bestemt tid m.v. Det kan f.eks. settes forbud mot bruk av vannscootere. Myndigheten til å foreta slike reguleringer ligger primært til kommunestyret. Det anbefales at kommunestyret selv vedtar eventuelle forskrifter, og at denne myndigheten ikke delegeres.
Under reguleringen av ferdselen vil det kunne være behov for interkommunalt samarbeid bl.a. i de tilfeller ferdselen på innsjø og vassdrag foregår over kommunegrensene. I slike tilfeller bør det tas kontakt med aktuelle kommuner for å samordne bestemmelsene. Se nærmere om dette nedenfor under 10.
Etter lovens § 5 første ledd bokstav b kan kommunestyret gi forskrift om adgang til bruk av motorfartøy på innsjøer mindre enn 2 kvadratkilometer når det foreligger særlige grunner. I forskriften kan det inntas bestemmelser om begrensning av hastighet, motorstørrelse, m.v.
Det forutsettes at adgangen til å gjøre unntak fra ferdselsforbudet på vann mindre enn 2 kvadratkilometer bare benyttes i spesielle tilfeller, jf. uttrykket "særlige grunner". Det kan være aktuelt f.eks. for nødvendig transport til hoteller, turiststasjoner og hytter som ligger slik til at de er avhengig av båt for å komme frem til de ordinære kommunikasjonsmidler.
Etter lovens § 5 første ledd bokstav b er det et krav at de særlige grunner som foreligger, skal angis i forskriften. Det er her ikke tilstrekkelig å vise til at motorferdsel skal være tillatt for "nødvendig transport" eller "når det foreligger særlige grunner".
8.2 Nærmere om reglene for luftfartøy
8.2.1 Lovens virkeområde
Landing og start med luftfartøy i utmark og vassdrag kommer inn under motorferdsellovens forbud, jf. § 2 første ledd. Det vises til omtale foran under 4.1 og 4.4.
Loven gjelder ikke for selve flygingen, men flygingen kan etter omstendighetene være forbudt etter andre bestemmelser, jf. omtale nedenfor under 11. Loven rammer heller ikke lavtflyging, men for verneområder opprettet etter naturvernloven kan vernebestemmelsene inneholde regulering av lavtflyging. Videre er lufttrafikken underlagt regulering ved luftfartsloven med tilhørende forskrifter, både når det gjelder selve flygevirksomheten og når det gjelder bruk av landingsplasser.
Det fremgår av forarbeidene til motorferdselloven at begrepet landing og start også omfatter de tilfeller der et helikopter står like over bakken i den hensikt å laste eller losse. Likeledes vil motorferdselloven ramme rene omgåelsesforsøk, f.eks. de tilfeller hvor det foretas landingsøvelser uten å lande. Hvorvidt det foretas "nesten landing" som rammes av loven må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det kan ikke være avgjørende at det ikke foretas noen lasting eller lossing når manøvreringsmåten er den samme og byr på samme miljøproblemer som i de tilfeller der lasting og lossing finner sted.
8.2.2 Tillatelse med hjemmel direkte i loven
Det er tillatt å bruke luftfartøy til formål angitt i lovens § 4 første ledd bokstav a til f, se 6.1 ovenfor.
8.2.3 Kommunens adgang til å gi forskrift, lovens § 5 første ledd bokstav a
Etter lovens § 5 første ledd bokstav a kan kommunestyret ved forskrift legge ut bestemte steder for landing og start med motordrevet luftfartøy. Dersom ikke motorferdselen er tillatt med hjemmel direkte i lovens § 4 første ledd, eller etter særskilt tillatelse fra kommunen etter § 6, kan landing og start med luftfartøy bare skje på grunnlag av kommunale forskrifter.
Kommunen skal forut for vedtak om å legge ut et landingssted foreta en bred vurdering av alle interesser som knytter seg til vedkommende område. Det enkelte landingssted må velges ut fra de ferdsels- og transportbehov som foreligger. Samtidig må det tas hensyn til at det skal voldes minst mulig skade og ulempe for naturmiljø, næringsdrift, friluftsliv, boligområder o.l. i området. Videre må det legges vekt på grunneiernes og andre bruksberettigedes interesser.
Det kan ikke legges ut et ubegrenset antall landingssteder i en kommune. Hvor mange landingssteder det skal legges ut, må kommunen vurdere ut fra de lokale forhold, herunder kommunens størrelse, behovet for landingssteder og eventuelle konflikter med andre interessegrupper.
På de utlagte steder vil det i utgangspunktet være fri adgang til å foreta landing og start, dersom ikke kommunen begrenser adgangen på det enkelte sted til bestemte formål og til bestemte tider. Slik begrensning kan blant annet komme på tale av hensyn til dyrelivet, naturmiljøet eller friluftslivet. Kommunen kan også for å styrke næringslivet i distriktet, begrense adgangen til å gjelde selskaper eller enkeltpersoner som driver ervervsmessig luftfartsvirksomhet.
Dersom kommunen ønsker å føre kontroll med de flyginger som foretas, kan det fastsettes at det skal gis melding om de flyginger som er foretatt til de utlagte steder. Slik meldingsplikt vil også kunne gi kommunen nyttig erfaringsmateriale for den fremtidige praktisering av loven.
8.2.4 Forskrift om helikopterskiing
Departementet har 14. mars 1988 med hjemmel i motorferdsellovens § 7 første ledd, fastsatt forskrift om forbud mot såkalt helikopterskiing og liknende. Forskriften er inntatt som vedlegg 3 til rundskrivet.
Forskriften er formulert som en begrensning av kommunens myndighet til i forskrift å legge ut bestemte steder for landing og start med luftfartøy. Det er etter forskriften ikke adgang til å legge ut landingsplasser på fjelltopper, utsiktspunkter, breer og andre liknende steder, når dette bare har interesse for helikopterskiing, dagsturer og liknende aktiviteter.
Bakgrunnen for forskriften er at det før den ble gitt var mange tilfeller av såkalt helikopterskiing, dvs. at det arrangeres helikopterturer for skiturister til attraktive fjelltopper, breer eller andre mer eller mindre utilgjengelige steder, som utgangspunkt for utforkjøring på ski.
Det har også forekommet slik helikoptertransport for at folk skal få nyte utsikten fra slike steder, eventuelt spise lunsj der. Slik helikoptertrafikk innebærer unødig og sjenerende støy i fjellområdene, og tjener i seg selv intet nødvendig formål i motorferdsellovens forstand.
Departementet har inntatt det standpunkt at slik transport ikke tilfredsstiller kravet om særlige grunner i motorferdsellovens § 6, slik at enkelttillatelser til denne typen helikoptertransport ikke kan gis. Departementet har ut fra motorferdsellovens formål antatt at dette heller ikke kan tillates med hjemmel i motorferdsellovens § 5. Når det er gitt en særskilt forskrift om dette, vil tvil mht. tolkningen av § 5 ikke lenger være til stede.
8.3 Saksbehandlingen for kommunale forskrifter
Myndigheten til å gi forskrifter etter lovens § 4 tredje ledd er omtalt foran under 8.1.2.
Det fremgår uttrykkelig av ordlyden i § 5 første ledd at det er kommunestyret som har myndigheten til å gi kommunale forskrifter for landing og start med luftfartøy og bruk av motorfartøy på innsjøer mindre enn 2 kvadratkilometer. Av annet ledd fremgår det at myndigheten ikke kan delegeres.
Etter § 5 annet ledd skal utkast til kommunale forskrifter sendes fylkeskommunen og berørte statlige fagmyndigheter til uttalelse før kommunestyret fatter vedtak. Dersom slike myndigheter har innsigelser til forslaget, kan kommunestyret ikke fatte endelig vedtak før en har funnet en løsning det er enighet om. Dersom det ikke oppnås enighet, må saken sendes fylkesmannen til godkjennelse.
Denne prosedyren for behandling av kommunale forskrifter er den samme som plan- og bygningslovens regler for behandling av arealplaner. Forskrifter om bruk av motorfartøy og landing og start med luftfartøy kan ses som en form for arealdisponering. Bestemmelsen vil sikre at alle arealdisponeringsinteresser blir tilstrekkelig vurdert.
Med statlige fagmyndigheter siktes det til myndigheter på fylkesnivå. Eksempler på slik statlig fagmyndighet er fylkesmannens miljøvernavdeling, fylkesmannens landbruksavdeling, reindriftskontoret, vegkontoret og forsvaret. Også fylkeskommunen vil ha innsigelsesrett. Det er forutsetningen at statlige fagmyndigheter og fylkeskommunen gir sine merknader under forberedelsen av forskriften, dvs. under høringen. Innsigelse kan være aktuelt dersom utkast til kommunale forskrifter går lenger enn loven gir adgang til, f.eks. går ut over lovens formål/intensjon. Det vil også kunne være aktuelt å bruke innsigelsesretten dersom en forskrift åpner for motorisert ferdsel som er til stor ulempe for andre brukerinteresser.
For saksbehandlingen for øvrig ved utferdigelse av forskrift etter § 4 tredje ledd og § 5, vil forvaltningslovens kap. VII gjelde.
8.4 Kunngjøring og kontroll av kommunale forskrifter
Forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend i henhold til forvaltningslovens § 38.
I tillegg til kunngjøring av forskrifter bør kommunene informere om de bestemmelser som er gitt i forskriften, f.eks. gjennom lokalpressen. Det er viktig at også de som skal håndheve bestemmelsene blir gjort kjent med innholdet av kommunale reguleringer. Kommunene bør også i størst mulig utstrekning søke å informere turister etc. gjennom for eksempel oppslag av gjeldende bestemmelser.
Forskrifter etter motorferdselloven skal ikke stadfestes av overordnet myndighet, utover den prosedyre som er beskrevet foran under 8.3. Kommunestyrets vedtak om forskrifter er imidlertid gjenstand for lovlighetskontroll etter kommunelovens § 59. Denne kontrollen utøves av fylkesmannen.
8.5 Tillatelse til bruk av motorfartøy og luftfartøy etter lovens § 6
Etter motorferdsellovens § 6 kan kommunen gi tillatelse til bruk av motorfartøy og luftfartøy etter søknad når det foreligger "særlige grunner". Det er imidlertid en fordel om kommunene i størst mulig grad dekker behovet for unntak gjennom forskrift etter lovens § 5.
Det må foretas en konkret og grundig vurdering av hver enkelt søknad. Det er bare adgang til å gi dispensasjon i spesielle tilfeller, jf. begrepet "særlige grunner". Ved vurderingen av om "særlige grunner" foreligger, vil det være av betydning om motorferdselen er nødvendig og har et nytteformål, eller bærer preg av unødvendig kjøring eller fornøyelseskjøring. At transportøren anser transporten for økonomisk lønnsom er ikke avgjørende, dersom transporten ikke isolert sett dekker et reelt og nødvendig behov. De formålene som er nevnt under 7 om motorkjøretøyer, vil også kunne være å anse som særlige grunner etter lovens § 6.
Er kravet til "særlige grunner" oppfylt, vil det bero på et fritt forvaltningsmessig skjønn om det skal gis tillatelse. Skjønnsvurderingen innebærer en helhetsvurdering av saken i lys av lovens formål, hvor behovet for transport vurderes mot mulige skader og ulemper som ferdselen kan forårsake.
Dersom en søknad blir imøtekommet, kan kommunen sette vilkår for tillatelsen, jf. lovens § 6 annet ledd.
Vi viser til omtalen av vilkår og begrunnelsesplikt/klage ved tillatelser til bruk av motorkjøretøy under 7.3.3, som også er relevant for tillatelser til bruk av motorfartøy og luftfartøy. For motorfartøy/luftfartøy vil det naturligvis ikke være aktuelt å henvise til traséer/løyper. Imidlertid kan det være aktuelt å sette vilkår om type luftfartøy/motorfartøy eller om begrenset hastighet.
Myndigheten til å avgjøre enkeltsøknader etter § 6 er lagt til kommunen. Myndigheten tilligger i utgangspunktet kommunestyret. Kommunestyret kan imidlertid delegere sin myndighet til formannskapet, kommunale nemnder og fast ansatte tjenestemenn, eller eventuelt til en egen nemnd opprettet i medhold av kommunelovens § 10. Om saksbehandlingen for øvrig vises det til forvaltnings lovens kap. IV om enkeltvedtak.

Søknad om bruk av luftfartøy
Motorferdsel i utmark og vassdrag er i utgangspunktet forbudt, men motorferdselloven åpner for noen unntak som er beskrevet i loven og som er akseptert som allment anerkjente nytteformål. Kommunen har i oppgave å behandle søknader om motorferdsel i saker med formål ut over de som er akseptert i loven. Bruk gjerne skjema her:
http://www.miljokommune.no/Temaoversikt/Motorferdsel/Motorferdsel/Sokna…